Hvis noen hadde sagt til meg da vi flyttet til det store utland (vel,teknisk sett lille – vi snakker om Luxembourg) at det skulle føles fremmed og – ja, litt skummelt rett og slett – å flytte hjem igjen, hadde jeg sikkert ikke festet meg nevneverdig ved det.

Og i hvert fall ikke hvis vedkommende hadde påstått at kjoler ville ha noe med den saken å gjøre.Da vi flyttet ut for elleve år siden, med en liten datter i hånda og en til i magen, tenkte vi ikke lenger enn til den relativt universelle og mer eller mindre uunngåelige prinsessekjolefasen. Vi overlevde den, og få år senere ville ingen av jentene bruke kjole.

Men hvordan blir det hvis de skal på skoleball i moderlandet? Vil de og vi stå imot det som fremstår som et vanvittig kjolepress til ditto priser? Vil omsydd være bra nok hvis det ikke er Jenny Skavlan-omsydd?  Vil de bli stemplet og kastet ut av potensielle vennegjenger på grunn av kjoler? Eller vesker? Eller jakker? Eller manglende helikopter- og limo-skyss?

Eller på grunn av andre ting? Vil de falle utenfor etablerte vennegjenger med kleskoder og andre koder og ritualer og språk som de ikke skjønner – og som i hvert fall ikke vi skjønner?

Jeg sier ikke at presset ikke finnes her; allerede i barnehagen protesterte enkelte foreldre (italienske især) mot at barna skulle leke ute fordi de hadde små hvite blondekjoler på, og i dag går de barna rundt på ungdomsskolen med Louis Vuitton-vesker. Men vi har vært vidunderlig forskånet for det og har dertil jordnære jenter – for det meste.

Men har det tatt av slik som en stakkar som sitter i det store, lille utland kan få inntrykk av fra den hjemlige debatten, slik at de får lide for den fine jordnærheten? Eller er det også hauset opp?

Kanskje er det tross alt bedre å bekymre seg over kjoler enn over alle andre farer som lurer, særlig for en mamma.

En annen hjemlig debatt som er fraværende her, er bøtteballettdebatten. Men denne expatfruen tar ikke den, hun får svinge kosten sjæl og satse på at gamle koster feier best! Eller…

cinderella

 

Advertisements