Hvilket format skal vi velge når vi flytter hjem?

A4. Standardformatet. Det trygge formatet. Det forventede formatet. Det godkjente formatet. Formatet vi printer hver dag samtidig som vi prøver å printe mindre av det – for å være miljøvennlige, ikke for å unngå A4 – og det vi kopierer mest. Formatet det blir gått ut ifra at du vil bruke. Et format som ikke overrasker eller forvirrer noen, inkludert kopimaskinen (prøv et ukurant format og den stakkars maskinen vil klø seg i hodet, prøv et større eller mindre og den vil være tom for papir). Et format som ikke fremkaller hevede øyenbryn, rynkede panner eller uforstående blikk. One size fits all.

Et format hvor du kan skvise inn en “riktig” jobb, en “riktig” skole og “riktige” aktiviteter, et hus, en bil og en logrende hundehale nederst i høyre hjørne. Alt dette passer fint i en flyttekartong også forresten, ingenting dingler utenfor, ikke engang halvveis og ikke engang hundehalen.

Og jeg ser at vi fyller formatet, en ting om gangen. Vi vurderer til og med en hund – eller var det en katt eller to –  en klassisk foreldreklisjé/fell og et forsøk på å trøste en utrøstelig jente som akkurat hadde fått vite at hun skulle flytte til et for henne nytt land.

Mye av dette kjennes trygt og nødvendig, en god start, som om vi trenger litt A4 for å takle denne store forandringen. Noe av det kjennes irriterende. Særlig følelsen av at “alle” forventer at du skal bruke dette formatet – og det med en gang. Og enda mer at jeg kanskje bryr meg om hva “alle” forventer, og hvis jeg nå gjør det, vil jeg gjerne finne noen som sier “gjør det, bare gjør det på din måte, bland formater. Ikke bry deg om om du forvirrer folk og kopimaskiner!”. Og jeg vil gjerne kunne si det samme (til meg) selv.

Er vi for gamle til annet enn A4 eller er vi endelig gamle nok og fortsatt unge nok til å velge et format mer fritt? Er tiden inne til for eksempel å følge en ny / annerledes / egen karrierevei (altså veien du følger, ikke klatrer), selv om det innebærer usikkerhet? Kan vi velge mer frihet og fleksibilitet fordi muligheten er der? Gi beng i øyenbryn og rynkepanner og kopimaskiner? Stikke en fot ut av A4-siden og inn i en bohemsk fløyelstøffel, i det minste en tå?

Kanskje expatlivet lar deg styre med forskjellige formater som du tar med når du går videre, som dingler utenfor flyttekartongene. Jeg tør påstå det ville være bra.

In English here

 

Advertisements