Alea Iacta Est! sto det i SMS’en, den som fikk meg til å bråstoppe midt i gata og se meg rundt som om jeg plutselig var på et helt nytt sted.

IMG_4831 (2)

Folkeflyten nedover gata – i slo-mo, ute av fokus, grå dresser i ett med asfalten. Men jeg kunne høre det vante språksammensuriet, et av de kraftigste fargeinnslagene i gatebildet. Bygningene rundt – mye grått, noe fint, noe slettes ikke fint.

Prosessen forut for Alea Iacta Est hadde vært lang. År, faktisk. Vi har mer eller mindre tvilt vår vei fram, helt til vi fikk et spark bak. Det er det Alea Iacta Est er. For plutselig dukket det opp et hus som vi likte skikkelig godt og gjerne ville ha, og så fikk vi det, og det huset er tilfeldigvis hjemme, og det betyr at vi flytter hjem igjen slik at vi kan bo i det.

Lite visste vel jeg da vi bestemte oss for å prøve expatlykken at vi skulle bli ute i over 10 år og at det skulle bli så vanskelig å bestemme seg for å dra hjem igjen. For 10 år siden var det opplagt at vi skulle hjem, det er bare det at vi hadde all verdens tid, det var babytiden.

Og så, hva skjer? Et år tar det neste med et knips. Før du vet det er de babyene store, du har et fint hjem, en jobb du liker, venner du liker også, og du vet hvordan alt funker og så sitter du der. Veldig godt sitter du faktisk, dypt nedsunket i komfortsonen. En lang prosess og et knips.

Men kanskje sitter du ikke så godt allikevel? For rett bak de årene og den prosessen, lå det alltid en følelse av å ikke være hjemme, at dette landet ikke er hjemme, at du virkelig skulle vært hjemme. Det vokste ikke røtter gjennom de myke putene der. Så ser du på barna dine som har vokst opp i dette landet som ikke er ditt, og du ser på mannen din som egentlig er fornøyd med å ha en god jobb og å være der familien er, og så tenker du at næsj, det er bare meg, jeg fikser det her. Hvor er putene?

Men så fikset du det aldri helt. Og nå er det Alea Iacta Est. Den dagen, Alea Iacta Est-dagen, mens jeg stoppet og så meg rundt og lyttet, tok jeg en rask prat med magefølelsen min. Var jeg virkelig klar til å dra, alt tatt i betraktning, alle tatt i betraktning? Magefølelsen svarte ja. Hodet prøvde å blande seg inn og si “men hva med… og hva med…”, men magefølelsen lot seg ikke overbevise. Litt engstelig, litt vanskelig for å tro det, men tydelig.

Alea Iacta Est. Terningen er kastet. Og selv om det alltid er en vei tilbake, er det ikke det.

 

 In English here

Advertisements